Forvaltning av arvesølvet

I Norge og i norden har vi spist sild så langt tilbake i tid som vi har greidd å fange den. Sild har vært viktig, næringsrik mat for folk, både langs kysten og innover i landet. Silda ble enten spist fersk, tørket, røkt eller lettsaltet. Med større tilgang til salt for konservering, ble tønner med sild en viktig handelsvare. 

Silda går i stim, og noen ganger kan stimen bli enorm. Ikke rart man trodde at havet aldri kunne bli tomt. I tida etter 2. verdenskrig overgikk fisket og handelen med sild alle tidligere grenser. Silda var livsviktig næring til en utarmet verden, men utover på 60-tallet gikk fangstene nedover. Hvor ble det av silda? Forskningsaktiviteten økte og på 70-tallet så man seg til slutt nødt til å innføre full stans i fisket etter NVG-sild. Senere ble det også stans i fisket etter Nordsjøsild.

At havet ikke er en Sareptas krukke som aldri går tom ble en hard lærdom. Etter flere år med streng regulering av fisket, greidde heldigvis sildestammen å ta seg opp igjen. I dag gjennomføres det systematisk prøvefisking og forskning på sildas oppvekstvilkår slik at myndighetene på best mulig måte kan forutsi bestanden til de ulike årsklassene. 

Utfordringen er at silda vi kjenner som den norske vårgytende silda, ikke kan se grenser under vann. Den svømmer gjerne innom flere lands fiskerisoner i løpet av et år. I flere år har ikke kyststatene greid å bli enige om en kvotefordeling i fellesskap, og hvert land setter derfor sine egne kvoter basert på egen og internasjonal forskning. 

Selv om silda i dag ser ut til å ha en bærekraftig bestand, er vi i Juviksild opptatte av at også neste generasjon og kommende generasjoner skal ha tilgang til den sunne, gode og viktige silda. Vi håper derfor alle berørte kyststater kan enes om en felles og forvaltningsmessig god kvoteavtale for silda, til beste for alle.